Bible

 

5 Mosebok 32

Studie

   

1 Lytt, I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord!

2 Som regnet risle min lære, som duggen dryppe mitt ord, som regnskur på grønne spirer, som byger på urter og gress!

3 For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære!

4 Klippen! - fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.

5 Skulde han ha ført fordervelse over sitt folk! Nei, hans barn de har skammen - en vanartet og vrang slekt.

6 Lønner I Herren således, du dårlige og uvise folk? Er han ikke din far, som gjorde dig til sin eiendom? Han skapte dig og dannet dig.

7 Kom de eldgamle dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, han vil kunngjøre dig det - dine gamle, de vil si dig det.

8 Da den Høieste gav folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes landemerker efter tallet på Israels barn.

9 For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvelodd.

10 Han fant ham i et øde land, i villmarken, blandt ørkenens hyl; han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øiesten.

11 Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, således bredte han ut sine vinger, tok ham op og bar ham på sine slagfjær.

12 Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham.

13 Han lot ham fare frem over jordens høider, og han åt markens grøde, og han lot ham suge honning av klippen og olje av hårdeste sten,

14 rømme av kyr og melk av får og fett av lam og av vær fra Basan og av bukker og hvetens feteste marg; og druers blod drakk du, skummende vin.

15 Da blev Jesurun* fet og slo bak ut - du blev fet og tykk og stinn; han forlot Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe. / {* d.e. det opriktige, rettskafne folk; så kalles Israel fordi det skulde tjene Herren i opriktighet.}

16 De vakte hans nidkjærhet ved fremmede guder; ved vederstyggelige avguder vakte de hans harme.

17 De ofret til maktene*, som ikke er Gud, til guder som de ikke kjente, nye og nyss opkommet, som eders fedre ikke reddedes for. / {* d.e. avgudene.}

18 Klippen, ditt ophav, enset du ikke; du glemte Gud, han som fødte dig.

19 Og Herren så det og forkastet dem, han harmedes over sine sønner og sine døtre.

20 Og han sa: Jeg vil skjule mitt åsyn for dem, jeg vil se hvad ende det vil ta med dem; for en vrang slekt er de, barn i hvem det ingen troskap er.

21 De vakte min nidkjærhet ved det som ikke er Gud, de vakte min harme ved sine tomme avguder. Også jeg vil vekke deres nidkjærhet ved det som ikke er et folk; ved et uforstandig folk vil jeg vekke deres harme.

22 For en ild er optendt i min vrede og brenner til dypeste dødsrike; den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brand.

23 Jeg vil samle ulykker over dem; alle de piler jeg har, vil jeg bruke imot dem.

24 De skal utsuges av sult og fortæres av brennende feber og giftig sott; villdyrs tann vil jeg sende imot dem og edder av ormen som kryper i støvet.

25 Ute skal sverdet, inne i kammerne redsel bortrive både unge menn og jomfruer, det diende barn og den gråhårede mann.

26 Jeg vilde ha sagt: Jeg vil blåse dem bort, jeg vil slette ut minnet om dem blandt menneskene,

27 dersom jeg ikke hadde fryktet for at fiendene skulde krenke mig, at deres motstandere skulde mistyde det og si: Det var vår hånd som var så sterk; det var ikke Herren som gjorde alt dette.

28 For de er et folk uten visdom; der er ikke forstand hos dem.

29 Dersom de var vise, vilde de forstå dette, skjønne hvad ende det vil ta med dem.

30 Hvorledes kunde én forfølge tusen, og to drive ti tusen på flukt, hvis ikke deres klippe hadde solgt dem, og Herren overgitt dem?

31 For deres klippe er ikke som vår klippe - det kan våre fiender selv vidne!

32 For deres vin-tre er av Sodomas vin-tre og fra Gomorras marker; deres druer er giftige druer, de har beske klaser.

33 Deres vin er slangers brennende gift og fryktelig ormeedder.

34 Er ikke dette gjemt hos mig, under segl i mine forrådskammer?

35 Mig hører hevn og gjengjeldelse til på den tid da deres fot vakler; for deres undergangs dag er nær, og hastig kommer det som venter dem.

36 For Herren skal dømme sitt folk, og det skal gjøre ham ondt for sine tjenere, når han ser at deres makt er borte, og at det er ute både med store og små.

37 Og han skal si: Hvor er deres guder - klippen som de satte sin lit til -

38 de som åt deres slaktoffers fett og drakk deres drikkoffers vin? La dem reise sig og hjelpe eder! La dem være eders vern!

39 Nu ser I at det er mig, og at der er ingen Gud foruten mig. Jeg gjør død og gjør levende, jeg sårer, og jeg læger, og det er ingen som redder av min hånd.

40 For jeg løfter min hånd mot himmelen og sier: Så sant jeg lever til evig tid:

41 Når jeg hvesser mitt lynende sverd og tar dommen i min hånd, da vil jeg føre hevn over mine fiender og gjengjelde dem som hater mig;

42 jeg vil gjøre mine piler drukne av blod, og mitt sverd skal ete kjøtt, blod av falne og fangne, av fiendtlige høvdingers hode.

43 Pris, I hedninger, hans folk! For han hevner sine tjeneres blod; over sine fiender fører han hevn og gjør soning for sitt land, for sitt folk.

44 kom da Moses og fremsa hele denne sang for folket, han og Hosea, Nuns sønn.

45 Og da Moses var ferdig med å tale alle disse ord til hele Israel,

46 sa han til dem: Akt på alle de ord som jeg idag gjør til et vidne mot eder, og byd eders barn å ta vare på dem, så de holder alle ordene i denne lov!

47 For dette er ikke noget tomt ord for eder, men det er eders liv, og ved dette ord skal I leve lenge i det land I nu drar til over Jordan og skal ta i eie.

48 Samme dag talte Herren til Moses og sa:

49 Gå op på Abarim-fjellet her, på Nebo-fjellet i Moabs land midt imot Jeriko, og se ut over Kana'ans land, som jeg gir Israels barn til eiendom,

50 Og der på fjellet som du går op på, skal du og samles til dine fedre, likesom Aron, din bror, døde på fjellet Hor og blev samlet til sine fedre,

51 fordi I syndet mot mig blandt Israels barn ved Meribas vann i Kades i ørkenen Sin og ikke helliget mig blandt Israels barn.

52 Du skal få se landet midt foran dig, men du skal ikke komme inn i det land som jeg gir Israels barn.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 2240

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

2240. That a “cry” denotes falsity, and “sin” evil, is evident from the signification in the Word of a “cry.” That a “cry” signifies falsity, can be evident to no one unless he knows the internal sense of the Word. The word sometimes occurs in the Prophets, and when vastation and desolation are there treated of, it is said that men “howl and cry,” by which is signified that goods and truths have been vastated; and a term is there made use of by which in the internal sense falsity is described; as in Jeremiah:

A voice of the cry of the shepherds, and the howling of the powerful ones of the flock because Jehovah layeth waste their pasture (Jeremiah 25:36),

where the “cry of the shepherds” denotes that they are in falsity, from which there comes vastation.

[2] In the same:

Behold, waters rise up from the north, and shall become an overflowing stream, and shall overflow the land and the fullness thereof, the city and them that dwell therein and the men shall cry, and every inhabitant of the land shall howl, because of the day that cometh to lay waste (Jeremiah 47:2, 4),

where the desolation of faith is treated of, which is brought about by falsities; the “overflowing stream” is falsity (as shown in Part First, n. 705, 790

[3] In Zephaniah:

The voice of a cry from the fish gate, and a howling from the second, and a great shattering from the hills, and their wealth shall become a spoil, and their houses a desolation (Zeph. 1:10, 13),

where also a “cry” is predicated of the falsities which lay waste.

[4] In Isaiah:

In the way of Horonaim they shall rouse up a cry of shattering, for the waters of Nimrim shall be desolations, for the grass has dried up, the herb is consumed, there is no green thing (Isaiah 15:5-6; Jeremiah 48:3), where the desolation of faith and its consummation is described by a “cry.”

[5] In Jeremiah:

Judah hath mourned, and her gates languish, they have been blackened upon the earth, and the cry of Jerusalem is gone up; and their illustrious ones have sent their younger ones to the waters; they came to the pits, they found no waters, they returned with their vessels empty (Jeremiah 14:2-3),

where the “cry of Jerusalem” denotes falsities; for by their “finding no waters” is signified that there were no knowledges of truth, which are “waters” (as shown in Part First,n. 28, 680, 739).

[6] In Isaiah:

I will exult in Jerusalem and be glad in My people, and the voice of weeping shall be no more heard in her, nor the voice of crying (Isaiah 65:19),

where there “not being heard the voice of weeping” denotes that there shall not be evil; “nor the voice of crying” denotes that there shall not be falsity. Very many of these things cannot be understood from the sense of the letter, but only from the internal sense, and this is the case with a “cry.”

[7] In the same:

Jehovah looked for judgment, but behold a scab; for righteousness, but behold a cry (Jeremiah 5:7),

where also the vastation of good and truth is treated of. There is in this passage a kind of reciprocation, such as is occasionally found in the Prophets, and which is of such a nature that in the place of truth there is found evil, which is meant by there being “a scab instead of judgment;” and falsity in place of good, which is meant by there being “a cry instead of righteousness” (for that “judgment” is truth, and “righteousness” good, was shown above, n. 2235).

[8] There is a like reciprocation in Moses, where Sodom and Gomorrah are treated of:

Of the vine of Sodom is their vine, and of the fields of Gomorrah are their grapes; they have grapes of gall, clusters of bitternesses. (Deuteronomy 32:32),

where there is a similar mode of speaking; for the “vine” is predicated of truths and falsities, and the “fields” and “grapes,” of goods and evils; so that “the vine of Sodom” is falsity from evil, and “the fields and grapes of Gomorrah” are evils from falsities; for there are two kinds of falsity (see Part First,n. 1212); and so also there are two kinds of evil. Both kinds of falsity and evil are signified in this verse by the “cry of Sodom and Gomorrah having become great, and their sin having become exceeding grievous;” as is evident from the fact that “cry” is named in the first place, and “sin” in the second; and yet “Sodom,” which is evil from the love of self, is mentioned first; and “Gomorrah,” which is the derivative falsity, second.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.