Bible

 

Daniel 8

Studie

   

1 I kong Belsasars tredje regjeringsår fikk jeg, Daniel, se et syn, et som kom efter det jeg før hadde sett.

2 Da jeg hadde dette syn, forekom det mig som jeg var i borgen Susan i landskapet Elam, og videre forekom det mig i synet som jeg var ved elven Ulai.

3 Og da jeg så op, fikk jeg se en vær som stod foran elven; den hadde to horn, og begge hornene var høie, men det ene høiere enn det andre, og det høieste vokste sist frem.

4 Jeg så væren stange mot vest og mot nord og mot syd, og intet dyr kunde stå sig for den, og det var ingen som kunde frelse av dens vold; den gjorde som den vilde, og tedde sig overmodig.

5 Og da jeg videre gav akt, fikk jeg se en gjetebukk som kom fra vest og fór frem over hele jorden uten å røre ved jorden, og bukken hadde et veldig horn mellem øinene.

6 Og den kom like bort til væren med de to horn, den som jeg så foran elven, og sprang imot den i sin voldsomme kraft.

7 Og jeg så hvorledes den kom tett inn på væren og i sinne fór løs på den og støtte til den og sønderbrøt begge dens horn, og væren hadde ikke kraft til å stå sig for den; og den kastet den til jorden og trådte den ned, og det var ingen som kunde frelse væren av dens vold.

8 Og gjetebukken blev overmåte mektig; men just som den hadde nådd sin fulle styrke, blev det store horn brutt av, og i stedet for det vokste det op fire veldige horn, som vendte mot himmelens fire hjørner.

9 Og av det ene av dem skjøt det op et nytt horn, som fra først av var lite, men siden blev overmåte stort mot syd og mot øst og mot det fagre land*. / {* d.e. Israels land; DNL 11, 16. 41. JE 3, 19.}

10 Og det vokste like op til himmelens hær og kastet nogen av hæren - av stjernene* - til jorden og trådte dem ned. / {* d.e. av Guds folk; DNL 8, 24.}

11 Ja, like til hærens fyrste hevet det sig; det tok fra ham det stadige offer, og hans helligdoms bolig blev omstyrtet.

12 Og sammen med det stadige offer blev hæren overgitt til ødeleggelse for frafallets skyld; og hornet kastet sannheten til jorden, og det hadde fremgang med alt det foretok sig.

13 Så hørte jeg en av de hellige tale; og en annen hellig sa til ham som talte: For hvor lang tid gjelder synet om det stadige offer og det ødeleggende frafall - at både helligdom og hær overgis til nedtredelse?

14 Og han sa til mig: To tusen og tre hundre aftener og morgener; så skal helligdommen komme til sin rett igjen.

15 Da nu jeg, Daniel, så dette syn, søkte jeg å forstå det; da stod det med én gang foran mig en skikkelse som så ut som en mann.

16 Og jeg hørte et menneskes røst mellem Ulais bredder; han ropte: Gabriel! Forklar synet for ham!

17 kom han dit jeg stod, og da han kom, blev jeg forferdet og falt på mitt ansikt; og han sa til mig: Gi akt på mine ord, menneskebarn! For synet sikter til endens tid.

18 Mens han talte med mig, sank jeg sanseløs på mitt ansikt til jorden; da rørte han ved mig og reiste mig op igjen.

19 Og han sa: Nu vil jeg kunngjøre dig hvad som skal skje i vredens siste tid; for synet sikter til den for enden fastsatte tid.

20 Væren du så, den med de to horn, det er kongene av Media og Persia.

21 Og den raggete bukk er kongen av Grekenland, og det store horn mellem dens øine er den første konge*. / {* Aleksander den store.}

22 Og at dette horn blev avbrutt, og at det kom fire andre i dets sted, det betyr at fire kongeriker* skal opstå av hans folk, men ikke med hans kraft. / {* d.e. det makedoniske, trakiske, syriske og egyptiske.}

23 Og i den siste tid av deres herredømme, når overtrederne har gjort sine synders mål fullt, skal det opstå en konge med frekt åsyn og kyndig i onde råd*. / {* Antiokus Epifanes.}

24 Og hans makt skal bli stor, men ikke ved hans egen kraft, og han skal gjøre utrolig stor skade og ha fremgang med alt det han foretar sig; han skal ødelegge mektige fyrster og de helliges folk.

25 Og fordi han er klok, skal hans svikefulle ferd lykkes for ham; han skal ophøie sig i sitt hjerte, og han skal ødelegge mange i deres trygghet; ja, mot fyrstenes fyrste skal han sette sig op; men uten menneskehånd skal han knuses.

26 Og synet om aftenene og morgenene, som det var tale om, er sannhet; men gjem du synet, for det sikter til en fjern fremtid!

27 Men jeg, Daniel, blev rent avmektig, og jeg blev syk en tid; så stod jeg op og gjorde min tjeneste hos kongen; jeg var forferdet over synet, men det var ingen som forstod det.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Apocalypse Explained # 716

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 1232  
  

716. And ten horns, signifies much power. This is evident from the signification of "horn," as being the power of truth against falsity and evil, and in the contrary sense the power of falsity against truth and good (of which above, n. 316, 567); also from the signification of "ten," as being all persons and all things, likewise many persons and many things (of which also above, n. 675; which shows that "ten horns" signify much power. That the dragon had much power is evident from what follows, namely, that because of him "the son a male that the woman brought forth was caught up unto God," that "his tail drew down from heaven the third part of the stars;" also that "he fought with Michael and his angels;" and afterwards that he stirred up Gog and Magog, and the nations in countless number, to war against the saints.

[2] "The dragon" had such power because "the dragon" means such as have separated faith from the goods of charity, which are works, and have confirmed this by the sense of the letter of the Word, which they thus twist from its genuine sense, and as it were draw it down from heaven; and because at the end of the church, which Revelation treats of, there is no charity, therefore the dragon then has power; for at the end of the church everyone wishes to live for himself, for the world, and according to his own bent, and few wish to live for the Lord, for heaven and eternal life; and the principle of faith alone, which is faith separated from charity, favors the former life, and like the current of a river draws in and carries away all to thus believing and living. This is why "the dragon," which signifies such persons and such things, was seen to have "ten horns."

[3] It has been said heretofore that falsities from evil have no power whatever; but it is to be known that falsities from evils have no power against truth from good; for truth from good is from the Lord, and the Lord has all power by His Divine truth. But falsities from evil have a power that is signified by "the ten horns of the dragon," because they prevail against those who are in falsities from evil, since such persons and such falsities act as one; moreover, man is in evil and in falsities therefrom hereditarily from his parents, and afterwards from actual life, especially at the end of the church; and these falsities from evil cannot be expelled from man in a moment, but little by little; for if they were expelled in a moment man would expire, because they constitute his life. Because such is man's state at the end of the church, the falsities of evil prevail, although they have no power whatever against truth from good. The Lord by His Divine truth might instantly cast out the falsities of evil that are with man, but this would be to cast the man instantly into hell; for these falsities must first be removed, and so far as they are removed, so far there is a place for implanting truths from good, and man is reformed. Such as are here meant by "the dragon" are meant also by "the he-goat" that fought with the ram (Daniel 8), and by "the goats" in Matthew 25; for "he-goats" there signify those who are in faith separated from charity, and "the ram" and "the sheep" those who are in charity.

  
/ 1232  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for their permission to use this translation.

Komentář

 

Speak

  

Like "say," the word "speak" refers to thoughts and feelings moving from our more internal spiritual levels to our more external ones -- and ultimately from the Lord, who is in a sense the most internal spiritual level of all. This is generally called "influx" and "perception" in the Writings, meaning they are thoughts and feelings that flow in in a complete way from the Lord, rather than being things we have to think about and figure out. On a number of occasions "speak" and "say" are used together; in these cases "speak" refers more to intellectual instruction in matters of thought and "say" refers more to feelings and affections that flow in directly.