Josvas 9

Study

           

1 Da de nu fikk høre dette alle kongene som bodde vestenfor Jordan, i fjellbygdene og i lavlandet og på hele kysten av det store hav til midt for Libanon - hetittene og amorittene, kana'anittene, ferisittene, hevittene og jebusittene -

2 da samlet de sig alle som én for å stride mot Josva og Israel.

3 Men da innbyggerne i Gibeon hørte hvad Josva hadde gjort med Jeriko og Ai,

4 da gikk de på sin side frem med list: De tok avsted og gav sig ut for sendebud; de la utslitte sekker på sine asener og utslitte, sprukne og bøtede vinsekker;

5 de tok utslitte og lappede sko på sine føtter og hadde utslitte klær på sig, og alt brødet de hadde til reisekost, var tørt og smuldret.

6 Således drog de til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og Israels menn: Vi kommer fra et land langt borte; gjør nu en pakt med oss!

7 Da sa Israels menn til hevittene: Kanskje bor I her midt iblandt oss; hvorledes kan vi da gjøre nogen pakt med eder?

8 Da sa de til Josva: Vi vil være dine tjenere. Og Josva sa til dem: Hvem er I, og hvor kommer I fra?

9 De svarte: Dine tjenere kommer fra et land langt, langt borte, for Herrens, din Guds navns skyld; for vi har hørt ryktet om ham og alt det han har gjort i Egypten,

10 og alt det han har gjort med begge amoritter-kongene østenfor Jordan, Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot.

11 Derfor sa våre eldste og alle vårt lands innbyggere til oss: Ta reisekost med eder og gå dem i møte og si til dem: Vi vil være eders tjenere; gjør nu en pakt med oss!

12 Her ser I vårt brød; det var varmt da vi tok det med oss hjemmefra til reisekost den dag vi drog avsted til eder, men se nu hvor tørt og smuldret det er!

13 Og her ser I våre vinsekker; de var nye da vi fylte dem, men nu er de sprukket! Og her ser I våre klær og våre sko; de er blitt utslitt på denne lange, lange reise.

14 Da tok mennene og smakte på deres reisekost; men Herren spurte de ikke til råds.

15 Og Josva tilsa dem fred og gjorde pakt med dem om at de skulde få leve; og menighetens høvdinger tilsvor dem det.

16 Men da tre dager var gått efterat de hadde gjort pakt med dem, fikk de vite at de hørte hjemme der i nærheten og bodde midt iblandt dem.

17 For da Israels barn brøt op, kom de den tredje dag til deres byer; det var Gibeon og Hakkefira og Be'erot og Kirjat-Jearim.

18 Men Israels barn slo dem ikke ihjel, fordi menighetens høvdinger hadde tilsvoret dem fred ved Herren, Israels Gud. Da knurret hele menigheten mot høvdingene;

19 men alle høvdingene sa til hele menigheten: Vi har tilsvoret dem fred ved Herren, Israels Gud, og nu kan vi ikke legge hånd på dem.

20 Således vil vi gjøre med dem: Vi vil la dem få leve, forat det ikke skal komme vrede over oss for den eds skyld som vi har svoret dem.

21 Høvdingene sa altså til dem*: De skal få leve. Så blev de vedhuggere og vannbærere for hele menigheten, således som høvdingene hadde sagt til dem*. / {* Israels menighet.}

22 Da kalte Josva dem for sig og sa til dem: Hvorfor narret I oss og sa: Vi bor langt, langt borte fra eder, og så bor I midt iblandt oss?

23 Derfor skal I nu være forbannet; ingen av eder skal slippe for å være træl og hugge ved og bære vann til min Guds hus.

24 De svarte Josva og sa: Dine tjenere hadde fått vite at Herren din Gud hadde sagt til Moses, sin tjener, at han vilde gi eder hele landet og utrydde alle landets innbyggere for eder; da blev vi så redde for at I skulde ta vårt liv; derfor gjorde vi dette.

25 Men nu er vi i din hånd; gjør med oss som det er godt og rett i dine øine!

26 Og han gjorde således* med dem; han reddet dem av Israels barns hånd, så de ikke slo dem ihjel; / {* JOS 9, 21.}

27 men Josva gjorde dem på den samme dag til vedhuggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter, på det sted han vilde utvelge, og det har de vært til denne dag.

  

Exploring the Meaning of Josvas 9      

Napsal(a) Rev. Julian Duckworth and New Christian Bible Study Staff

Joshua 9: The Gibeonites deceive Israel.

After Israel conquered Jericho and then Ai, the news about the strength of the Children of Israel - and their mighty God, Jehovah - spread quickly among the people of Canaan. In this chapter, the people of Gibeon came up with a plan to trick Joshua and the Israelites into granting them safety.

To preserve themselves, the Gibeonites cooked up a story that they had come from far away. They dressed in old clothing and worn-out sandals, and brought shabby wine-skins and moldy bread as proof of their long journey. After questioning these travelers, Joshua agreed to guarantee their safety, and the Israelites made a covenant to let them live. Note that the Israelites did not consult the Lord.

In the end, the Gibeonites admitted that they lived close by and were neighbors of Israel, just as the Hivites (the Gibeonites' ancestors) had been with Abraham. Joshua, unable to revoke his promise to them, made them wood-cutters and water-carriers for the altars of the Lord.

This chapter offers us several spiritual lessons. The main one is that there is a place for simple, well-intentioned goodness in our spiritual life, along with our love of God and our love for other people (See Swedenborg's exegetical work, Arcana Caelestia 3436, for details). This is what the Gibeonites stand for; they were not warlike but peaceful, content to live usefully day after day. This is an illustration of natural good, which is an important part of life in this world and in heaven (Arcana Caelestia 3167).

On a spiritual level, their story about living in a country far-away means that when we live good, well-intentioned lives, we are ‘far away’ from the evils of the Canaanites. Although the Gibeonites lived among the Canaanites, their higher values were entirely different. So while the Gibeonites deceived Israel to save themselves, they spoke truthfully when they said: “we come from a place a very long way away” (See Swedenborg's work, Heaven and Hell 481).

Their tattered and torn appearance is meant to illustrate the hard work of doing good. It can be quite wearing to continue doing good things, especially when we feel it is all up to us. Acknowledging that all good is from the Lord renews us, and keeps us from the burden of merit.

In the same vein, their worn-out appearance is also about our relationship with the Word. Little children love and delight in the stories of the Word, but as they grow up, this love dwindles (Arcana Caelestia 3690). But as adults, we have the choice to find those guiding principles from the Word, helping us to keep leading good lives.

The fact that Joshua commanded the Gibeonites to cut wood and draw water also holds spiritual significance. The beauty of wood is that it comes from living trees, and can be turned into many, many useful things. It stands for the steady, humble wish to do good each day (See Swedenborg's work, True Christian Religion 374). This must be present in our worship at the altars of the Lord.

Drawing water provides essential, life-giving refreshment for others. Water stands for truth, and our better actions draw the water of life for the sake of others. Truly, acknowledging the goodness in other people is part of our faith in God. This story shows us that we must allow others to live and to serve everything of God, just as Joshua showed mercy toward the Gibeonites.

    Studovat vnitřní smysl

Přeložit: